HVIS ORDNINGEN MED LOKALE OPPGJØR IKKE VIRKER, VIL HOVEDOPPGJØRENE BLI VANSKELIGERE

Årets lønnsoppgjør for hotell og restaurant har vært ute til uravstemning og ble godtatt med stort flertall, og med stor deltagelse.

– Vi er svært opptatt av at ordningen med lokale forhandlinger skal virke. Streiken i 2016 handlet om lokale lønnsforhandlinger. Vi hadde første runde med lokale forhandlinger ifjor og er nå igang med årets runde. Men vi opplever at de store hotellkjedene ikke ønsker å forhandle rundt om på det enkelte hotell, de ønsker kjedevise oppgjør. Ingen av de store kjedene har gitt noe som helst i de lokale oppgjørene så langt. Det irriterer både meg og mange tillitsvalgte rundt omkring i landet. NHO Reiseliv ønsket mulighet for å kjøre forhandlinger på kjedenivå, endel av våre tillitsvalgte ønsket også det, men resultatet ble altså lokale forhandlinger på hver enkelt bedrift, med mulighet for forhandlinger på kjedenivå, sier Clas Delp (bildet), forbundssekretær i Fellesforbundet, som er ansvarlig for hotell- og restaurantbransjen.

– Lokale forhandlinger er et svar på at bedriftene har forskjellige utfordringer på forskjellige steder. I gode år kan man ha forventninger om å få en del av overskuddet, mot at man holder litt igjen i de årene det ikke går så bra. Men når ingen gir noe som helst i lokale forhandlinger, mener vi at forutsetningen for den enigheten vi oppnådde i 2016 er brutt. Hvis ordningen med lokale oppgjør ikke virker, vil det skape en vanskeligere situasjon i forbindelse med hovedoppgjørene, sier Delp.

Liten verdi i sesongarbeidsplasser for utlendinger 

– Stridsspørsmål mellom Fellesforbundet og NHO Reiseliv for tiden er i første rekke synet på lokale forhandlinger. NHO Reiseliv er også veldig opptatt av å fremstille reiselivsnæringen som en viktig motor for øket sysselsetting, en ungdoms- og integreringsbransje. Slike bransjer trenger vi jo, men vi deler ikke helt deres virkelighetsoppfatning. Reiselivsbransjen skaper arbeidsplasser, men hvilke arbeidsplasser og for hvem? Reiselivet er i stor grad en distriktsnæring og er etablert på små steder, som ikke har så mange muligheter for sysselsetting. Hvis de arbeidsplassene som skapes kun er sesongarbeidsplasser som sysselsetter arbeidstagere fra f.eks. Polen eller Sverige, har ikke arbeidsplassene noen særlig verdi lenger. De har kun verdi for eieren av bedriften.

Mange destinasjoner har fått til å utvikle helårsarbeidsplasser, f.eks. i Nord-Norge på grunn av at nordlyset er blitt en stor attraksjon om vinteren. Da er det grunnlag for å skape arbeidsplasser som gjør at folk vil bo i f.eks. Lofoten, eller at de som allerede bor der også vil ha en jobb i reiselivet. Hvis det bare blir arbeidskraft som er inne midlertidig, skapes ingen lokale arbeidsplasser. Det er bra at reiselivsbransjen er åpen for ungdom og integrering, men vi kan ikke tilby kun slike arbeidsplasser. Hvis vi sier at reisebransjen er en ungdomsbransje, sier vi også til de litt eldre at dette er ikke bransjen for deg. Da kan vi begynne å stille spørsmålstegn ved samfunnsnytten av å satse på reiseliv. Det viktige er at folk overalt i Norge skal kunne ha en jobb de kan leve av, sier Clas Delp.

Les hele artikkelen i HRR nr.4

About hkp